Jeg vil gjerne dele med dere at etter 3 år på NAV Sandnes, har jeg fast jobb fra 1. november.

Jeg stortrives på NAV Sandnes, har en spennende og utfordrende jobb og de beste kollegaer.

7 år med usikkerhet er nå endelig over. 4 år arbeidsledig og 3 år med vikariater og stadige jobb søknader er fra denne uken et tilbakelagt kapittel.

Hei

920 er bare et tall, men for meg betyr det antall dager jeg har vært arbeidsledig per 9. august 2017.

Min reise som langtidsledig startet allerede 13. oktober 2014 da jeg fikk vite at jeg ville bli innkalt til drøftelsesmøte og mulig oppsigelse grunnet firmaets økonomiske situasjon. Allerede 21. oktober registrere jeg meg som arbeidsledig hos NAV og fra 1. februar 2015 var jeg offisielt arbeidsledig og begynte på det som skulle bli 2 år på dagpenger og nå de siste 6 mnd. på økonomisk sosialhjelp. Hvor lenge jeg må gå gå på økonomisk sosialhjelp vil bare tiden vise. 

Gi arbeidsledigheten et ansikt

Til tross for utallige søknader, intervjuer, villigheten til å flytte, gå ned i lønn og jobbe i hvilken som helst bransje er jeg fremdeles arbeidsledig. Jeg har engasjert meg og blant annet deltatt på ulike arrangementer i regi av NAV, som for eksempel på Mulighetsterminalen. Jeg har i media skrevet og pratet om langtidsledighet blant godt voksne, som gjerne har både høy utdanning og lang arbeidserfaring. Bl.a. har jeg skrevet innlegg publisert i ulike aviser og fagblader, samt deltatt på intervjuer i radio og TV. Dette fordi jeg har ønsket å gi arbeidsledigheten et ansikt. Vise arbeidsgivere, rekrutterer, politikere at godt voksne arbeidsledige i dagens samfunn er aktive, engasjerte og fleksible.

Å være jobbsøker krever en annen tilnærming enn tidligere

Da jeg som ung og i tyveårene en kort periode var arbeidsledig, sendte jeg håndskrevne søknader og la ved kopier av vitnemål og attester.  I de 15 årene jeg bodde i London opplevde jeg også å blir gjort overflødig, og da var det søknader per email og skannede dokumenter. Og nå som godt voksen fyller jeg inn utallige elektroniske søknader med vedlegg. Noe som tar tid, krever tålmodighet og nøyaktighet.

Ikke bare er søknadsprosessen i dag annerledes enn for 30 år siden, men det krever også en annen tilnærming enn tidligere.  Det er en mer distansert prosess og hvor utvelgelsen av søkere gjerne gjøres via søkemotorer. Nå er det automatiske svar om mottatt søknad og meldinger som dette som gjelder: «Grunnet stor arbeidsmengde ber vi derfor om forståelse for at vi ikke automatisk sender en tilbakemelding idet stillingen er besatt. I stedet er følgende "regelen": «har du ikke hørt fra oss innenfor fire uker, har du dessverre ikke kommet med i betraktning denne gangen.»

Det er klart jeg som søker kan ringe arbeidsgiver og det har jeg gjort opp til flere ganger. Men i dagens travle og hektiske samfunn, en hverdag som ikke står stille, har jeg inntrykk av at arbeidsgiver ikke har tid til en kjapp prat. Min erfaring hittil har ikke vært udelt positiv, selv om jeg har hatt en spesifikk grunn til å ringe, og alltid er høflig og spør gjerne om det passer med en prat.  Spørsmålene har jeg klare, slik at jeg ikke skal ta opp for mye tid.

Hvor går veien videre

For meg er det å være arbeidsledig en fulltidsjobb, en enmannsbedrift.  En jobb med lange dager, mye motgang og innimellom et blaff av håp at det endelig er min tur.  Jo lengre arbeidsledig jeg går, jo tyngre blir det å holde optimismen og håpet oppe.  Spesielt de gangene jeg har vært på intervju og får avslag er dagene i etterkant veldig tunge.  Spørsmål som hva er galt med meg, hvorfor vil ingen ansette meg, hva er det jeg gjør feil sniker seg inn.  Men jeg lar ikke disse tankene slå rot. Fordi for å kunne stå opp om morgenen og fortsette å søke jobber, trenger jeg troen på at jeg er OK.

Ingunn Blanche Raïssis

Arbeidsledig og aktiv jobbsøker

Jeg har flere ganger ringt på stillinger jeg har søkt på eller vært interessert i.  Men erfaringen hittil har ikke vært udelt positiv selv om jeg har hatt en spesifikk grunn til å ringe.  Jeg er alltid høflig og passer gjerne på å spørre om det passer med en prat.  Har også spørsmålene klare, slik at jeg ikke skal ta opp for mye tid.

Nå har det slik at jeg har søkt på en stilling som jeg selv mener jeg passer perfekt til.  En jobb i et miljø som virker interessant, utfordrende og som vil gi meg mulighet til ny lærdom.  En jobb hvor jeg med min bakgrunn og erfaring har noe å tilføre firmaet. Stillingen er i en annen by i Norge og jeg er villig til å flytte, det skremmer ikke.  Ser på det som en ny utfordring, et nytt kapittel i livet mitt. Jeg ønsker å gjøre arbeidsgiver oppmerksom på min søknad og få fram at jeg egentlig er «perfekt» til denne jobben.  Stillingsannonsen er utfyllende og jeg har for så vidt ingen spørsmål om jobben.  Det eneste jeg kan komme på er å si at jeg har søkt, spørre om søknadsprosessen og si at jeg er mobil og flytter gjerne. Men er det nok til å ringe arbeidsgiver som sikkert har det travelt?   En annen ting, bør en ringe etter søknadsfristen er gått ut eller før?  Dersom før, hvor lenge før?

Mange ulike råd og svar å få når jeg Google spørsmålet.  Derfor har jeg lyst til å stille det samme til dere på LinkedIn.  

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Ingunn Blanche Raissis ingunn101@hotmail.com

Dette brevet sendes kun per e-post.

Vår ref.: Deres ref.: Dato: 17/1208- 5- RMR 13.06.2017 Svar på spørsmål om krav til alder i stillingsannonse Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til henvendelsen fra deg 10. juni 2017, der du lurer på om det er lov til å stille krav til alder i en stillingsannonse.

Forbudet mot diskriminering

Det er forbudt å legge vekt på kjønn, språk, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion og livssyn, nedsatt funksjonsevne, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i alle sider av et arbeidsforhold. Dette følger av henholdsvis likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, arbeidsmiljøloven kapittel 13, og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Forbudet gjelder også ved utlysning av stillinger. Forbudet gjelder med mindre forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål. Forskjellsbehandlingen må heller ikke være uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles.

Annonsen til Right Skills

Ombudet kan ikke se at det foreligger saklige grunner til å stille krav til alder for denne stillingen. Det å søke etter personer i alderen 19 – 25 år vil kunne utelukke søkere som er kvalifisert for stillingen. Ombudet mener derfor at stillingsannonsen er i strid med arbeidsmiljøloven § 13-1.

Ombudets behandling av saken

Ombudet var klar over denne stillingsannonsen fra Right Skills. Bedriften fikk derfor et brev fra oss 10. juni, der vi ber dem om en tilbakemelding på om de vil endre annonseteksten, slik at det ikke lenger stilles krav til alder. Ombudet har fått tilbakemelding fra Right Skills om at de skal fjerne kravet til alder. Vi vil følge med på om det skjer. Takk for at du gjorde oss oppmerksom på stillingsannonsen.

Vennlig hilsen Edona Maksutaj seniorrådgiver

Rønnaug M. Retterås seniorrådgiver

Jeg ble oppringt noen dager før og invitert til å delta på God Morgen Norge sammen med daglig leder fra et rekrutteringsbyrå i Oslo.

Det har gått snart 4 mnd. siden jeg var på skjermen og jeg er fortsatt arbeidsledig.  Jeg er nå på økonomisk sosialhjelp, og har vært det siden 1. februar.

Direkte etter sending oppdaget daglig leder fra rekrutteringsbyrået en melding på sin mobil. En arbeidsgiver hadde sett innslaget og «ville ha meg».  Det ble ordnet med intervju 6. februar på Park Inn Hotel Oslo Gardemoen.  Som daglig leder skrev til meg, han vil ha: «DEG og bare deg».  Jeg gjorde en online test via rekrutteringsbyrået og de fikk min CV å sende videre til arbeidsgiver. Intervjuet gikk veldig bra og det ble avtalt at jeg skulle sikkerhetsklareres (USA eid firma) og ta det derfra.

Jobben var opprinnelig i en by i Oppland og jeg sa ja til det, at jeg var villig til å flytte.  Den 13. februar fikk jeg vite at det mulig blir jobb i Stavanger, at opplæring vil skje her. Jeg ble lovet kontrakt skulle komme, var rett rundt hjørnet.  23. februar fikk jeg vite at arbeidsgiver skulle snakke med legal.  Ble også informert om at det var snakk om oppstart etter påsken.

2. mars fikk jeg vite de ville ha meg på besøk 22-23 mars.  Det ble forskjøvet til 28-29 mars fordi arbeidsgiver ble syk.  Jeg reiste ditt med fly og nettbuss, fikk hilst på noen av de ansatte og sett meg rundt.  27. mars, et par dager før jeg skulle dra på firmabesøk, ringte arbeidsgiver meg og kom med et forslag om fast jobb i Stavanger framfor å flytte. Noe jeg, etter firmabesøket, takket ja til. 

3. april tok rekrutteringsbyrået referanser og 4. april fikk jeg vite at veien videre var en test opp mot USA og en videokonferanse. Jeg fikk også vite de hadde hatt en intern diskusjon om stillingen i Stavanger. Og at det vil bli avklart rett over Påske, altså jobb spec.

Så den 25. april fikk jeg så vite at ansettelse av meg var i prosess og at det var avhengig av at de fikk en avklaring på etablering av kontor i Stavanger.

2. mai sendte rekrutteringsbyrået en e-mail og ba om en avklaring hvorvidt jeg får jobb eller ikke. Svaret fra arbeidsgiver var at han skulle være i Oslo denn uken (uke 19) og ville ta kontakt med daglig leder.  Videre ble det sagt fra arbeidsgiver at det blir «prøvejobbing» hvor jeg må se om jeg trives med oppgavene.  Hva som ligger i det, har jeg ingen anelse om. Så vidt jeg vet traff daglig leder fra rekrutteringsbyrået og arbeidsgiver ikke hverandre den uken.

Arbeidsgiver sendte meg en melding 4. mai at vi måtte prates, men det er nå 28. mai og han har ikke tatt kontakt.

I de snart 4 mnd. som har gått har jeg blitt forsikret gjentatte ganger fra arbeidsgiver at han har jobb til meg, at jeg får jobb. Jeg tillot meg selv å senke skuldrene litt, søke jobber i nærområdet og ikke være på PC-en 24 timer i døgnet

Men jeg har kommet til den erkjennelsen at det nok ikke blir noe av.  Hele prosessen har vært utrolig slitsom, en emosjonell «roller coaster». Fra å være full av håp og optimisme, til usikkerhet og tvil. Nå føler jeg meg bare skuffet og nedslått.

Tung lærdom, at det finnes mennesker der ute som synes det er helt greit å leke med andres liv og følelser.

Jeg har hele tiden fortsatt med å søke jobber og har flere søknader ute. I media sies det at arbeidsledigheten er i ferd med å gå ned og at det mer bevegelse på arbeidsmarkedet.  Det kan nok stemme innen enkelt yrker, men IKKE innen de «såkalte støttefunksjonene» eller mer merkantile og administrative stillingene. 

From: E-postmottak-Detkongeligesekretariat <Detkongeligesekretariat@slottet.no>
Sent: 31 January 2017 10:56
To: Ingunn Blanche Raissis
Subject: 17/00020-1

H.M. Kongen har bedt meg om å bekrefte mottakelsen av Deres e-poster av 3. januar 2017 og 13. januar 2017.

Jeg er videre blitt bedt om å meddele at henvendelsene er oversendt Statsministerens kontor som rette instans.

Med vennlig hilsen

Knut Brakstad

H.M. Kongens privatsekretær

Knut.Brakstad@slottet.no

Mob 958 30 967 Tel 22 04 88 18

DET KONGELIGE HOFF
Det Kongelige Slott, 0010 Oslo

Tel 22 04 87 00

www.kongehuset.

Kjære framtidige arbeidsgiver

Kanskje kjenner du igjen navnet mitt fra innlegg i avisene i 2016 som Debatt: Tanker fra en langtidsledig publisert i RA: Dagsavisen og Åpent brev til Erna Solberg, publisert både i RA: Dagsavisen og Dagbladet. Kanskje har du også hørt min stemme på radio og sett mitt ansikt på TV.  Da vet du også at jeg er en av de mange langtidsledige i Rogaland som er aktiv arbeidssøker og som fra 1. februar mister dagpengestønaden. Kanskje har du også fått med deg at jeg søker vidt og bredt og er villig til å flytte for et lengre vikariat/fast stilling.

Er du en arbeidsgiver som ser etter en dyktig administrator og en organisator med internasjonal erfaring. En som er profesjonell, strukturert, selvstendig og lærer raskt.

Eller kanskje ser du etter en veileder, rådgiver, en konsulent som søker nye utfordringer og som gjerne vil jobbe med noe meningsfylt. En som tidligere har jobbet med mennesker med utfordringer av ulike slag. En som har evnen til å omgås og forstå andre mennesker fra andre kulturer.

Muligens er du en arbeidsgiver som ønsker en omgjengelig medarbeider, som har empati og omsorg både for sine kolleger og andre hun møter på sin vei. Du er en arbeidsgiver som ønsker en som er sensitiv, men likevel sterk med på ditt lag. En som liker både å jobbe i team og alene.

Er du en arbeidsgiver som ser etter en som kan tenke selv, komme med initiativ og ta ansvar. Ser du etter en medarbeider som vil stå på og jobbe de timene som kreves for å få jobben gjort. En som er ærlig og pliktoppfyllende.

Tør du ansette en som klarer å snu egne svake sider til noe positivt og finne styrke der hun trodde det ikke fantes.  En som ser utfordringer og ikke problemer. En som kan innrømme at livet ikke alltid er så enkelt, men som ikke vil la det gå utover kvaliteten på arbeidet eller sine kolleger.

Er det er arbeidsgiver der ute som tør å satse på en voksen langtidsledig dame og som liker det du har lest? Ja da jeg den rette for deg og jeg ser fram til å høre fra deg.

 Ingunn Blanche Raïssis
15. januar 2017

Foto: Arne Birkemo

LinkedIn melding 10. januar 2017 til Egil Tengs, Avd direktør i NAV Rogaland

Jeg viser til artikkel i RA Dagsavisen hvor NAV sjef Truls Nordahl bl.a. uttaler; er du arbeidsledig flytt! Det er så enkelt for NAV sjefen å si FLYTT! Jeg har søkt jobber i hele Norge fra dag 1 som arbeidsledig. Jeg har vært villig til å flytte de snart 2 årene som arbeidsledig. Kan NAV sjefen fortelle meg hvorfor en arbeidsgiver i Høvik skal ansette meg som bor i Stavanger, når han får 400 søkere og det er enklere for arbeidsgiver å ansette noen i nærmiljøet som sikkert er like godt kvalifisert? Det er utrolig frustrerende å til stadighet å høre flytt, det er jobber andre steder i landet. Ja, det er jobber men det er også mange arbeidsledige som søker de same jobbene. Det er normalt mellom 150-300 søkere på de stillingene jeg søker på. Stor konkurranse og litt av et nåløye en skal komme gjennom. Er en i tillegg godt vokse, høy utdanning og mange års erfaring....ja da er utfordringene enda større.

http://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/nav-sjefen-er-du-arbeidsledig-flytt-1.911031

mvh
Ingunn Blanche Raïssis

Svar fra Egil Tengs, Avd direktør i NAV Rogaland, 11. januar 2017

Hei der. I NAV Rogaland ser vi at flere og flere leter aktivt etter jobb i hele landet. Vi både vil både anerkjenne og bekrefte det du beskriver: jobbsøking i hele landet er krevende og ingen trylleformel. Når Truls Nordahl møtte Stortingets Rogalandsbenk var hans sitt poeng at lokalpolitikernes mål om å "beholde kompetansen i regionen" er et dårlig råd til den enkelte - i en tid der selskap aktivt nedbemanner og det ikke skapes nye jobber i vår region. Da er flytting et bedre råd. NAV i Rogaland kommer i 2017 til å øke samarbeidet med arbeidsgivere i andre regioner - i håp om dette gjør det mulig for at de flere som ønsker og kan ta jobb i andre deler av landet får muligheten. Mvh Egil Tengs

Hei

Takk for kopi av innstillingen som jeg har lest.  Det er positivt at innstillingen anerkjenner at langtidsledighet er en utfordring.

Jeg håper du kan ta deg tid til å bade lese det jeg har lagt ved samt høre og se klippene jeg har lagt link til i denne email.

Jeg søker vidt og bredt og i hele landet. Jeg har erfaring som kontorsjef, administrator, veileder og konsulent i ulike bedrifter.  Jeg har bl.a jobbet 14 år i London og har en mastergrad derfra.  Likevel får jeg ikke jobb.

 Jeg har til og med søkt sommer- og julejobber foruten deltid/heltid og fast/vikariat/engasjement. 

 Jeg har, som tidligere nevnt, vært aktiv i media, både skrevet innlegg og deltatt i radio og TV. 

 Jeg er også aktiv i sosiale medier som bl.a LinkedIn og Facebook.  Jeg er åpen om det å være langtidsledig

Vedlagt er kopi av min jobblogg fra NAV perioden 23. oktober 2015 (Jeg ble ikke informert av NAV om å føre jobblogg før jeg hadde vært registrert arbeidsledig i 9 mnd) til idag.  Jeg har også lagt ved en kopi av min CV (en av de - jeg har flere ulike CVer).   Dette fordi du skal få et innblikk i at det å være arbeidssøker og langtidsledig er en fulltidsjobb og vi fortjener ikke å havne på sosial stønad.

Jeg vet faktisk ikke hva mer jeg kan gjøre for å få jobb.  Jeg har gått tom for ideer, annet enn å fortsette å lete etter jobber å søke på.

I oktober 2016 ble jeg intervjuet av NRK og nedenfor er link til radio- og TV intervju 13. oktober 

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-rogaland/DKRO02019816/13-10-2016#t=1h6m15s

Punkt 7 i sendingen som gikk 15:05
 
TV intervjuet ble vist i Distrikstnyheter Rogaland kl. 18:45 og 20:55 samme dag
 
https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-rogaland/DKRO99101316/13-10-2016

I tillegg ble jeg kontaktet av 3 studenter som hadde lest innlegget mitt i RA 3. oktober og ønsket å lage en eksamensdokumentar om meg.

 Her har du link til dokumentaren studentene laget og som de fikk en B på.

 Det er kun de jeg deler den med som kan se den.  Den ligger IKKE offentlig på Youtube.

https://www.youtube.com/watch?v=0xWlT9bEhzg

Mvh

Ingunn Blanche Raïssis

Hei igjen,

I innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen står følgende som dere kan bruke og som kom etter forslag fra meg i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.

https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2016-2017/inns-201617-015s.pdf

Se side: 39, kap 3.2.13 under kap. 2541 Dapenger

Komiteen er bekymret for alle som nå har vært ledig i lang tid og dermed står i fare for å miste dagpenger. Dersom disse ikke får tilbud om tiltak, øker faren for at de blir stående utenfor arbeidsmarkedet permanent. Samtidig vil kommunenes utgifter til sosialhjelp øke. Det er derfor nødvendig med økt innsats for å motvirke ledigheten.

Komiteen viser til henvendelser til komiteen og departementer fra kommuner i Stavanger-regionen der man uttrykker bekymring for hva som skjer med langtidsledige som går utover dagpengeperioden på 104 uker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, ber derfor regjeringen og Nav om å følge utviklingen spesielt nøye og finne en egnet form for samarbeid med kommuner, utdanningsinstitusjoner og/eller andre relevante aktører for å redusere langtidsledigheten.

Med vennlig hilsen

Arve Kambe
Stortingsrepresentant, Høyre (Rogaland)
Leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget

Hei

Takk for at du tok deg tid til å svare.

Å satse på tiltaksplasser er vel og bra, men som godt voksen langtidsledig med god og høy utdanning og mange års arbeidserfaring er jeg uinteressant for arbeidsgiverne. 

Jeg har prøvd siden mai 2016 å få såkalt arbeidspraksis/arbeidstrening for på den måten kommer meg ut i jobb igjen.

Yngre arbeidsledige og nyutdannede blir fortrukket av arbeidsgivere.

 

mvh

Ingunn Blanche Raïssis, aktiv arbeidssøker

Hei,

Jeg har lest mailene og medieoppslagene.

Vi jobber mye for å redusere ledigheten, og min kontakt med NAV går mye om situasjonen for de langtidsledige.

Vi har ingen planer om å utvide ordningen utover 104 uker med dagpenger. 

Vi ønsker at NAV satser på konkrete tiltaksplasser for de som risikerer å fullføre dagpengepeioden uten arbeid å gå til. Det har vi bevilget penger til.

På Sola-møtet snakket Erna spesielt om de langtidsledige:

Se link fra i dag:

http://www.h-avis.no/naringsliv/politikk/arbeidsliv/ansett-folk-som-har-vart-ledige-lenge/s/5-62-361238

Med vennlig hilsen

Arve Kambe
Stortingsrepresentant, Høyre (Rogaland)
Leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget

From: Ingunn Blanche Raissis <ingunn101@hotmail.com>
Sent: 03 January 2017 12:31
To:arve.kambe@stortinget.no
Subject: Arbeidsledighet og langtidsledighet

Hei

Mitt navn er Ingunn Blanche Raïssis og jeg er en av de mange godt voksne langtidsledige som nå mister dagpengene. Jeg har vært arbeidsledig siden 1. februar 2015, men fikk allerede i oktober 2014 vite jeg ville miste jobben. Så jeg er en av de første som ble påvirket av nedgangstidene i kriserammede Rogaland .

SIden oktober 2016 har jeg vært aktiv i media.  Jeg ønsket å belyse hva vi som langtidsledige sliter med, spesielt oss godt voksne som både gjerne har høy utdanning og mange års erfaring.  Jeg har skrevet innlegg som har blitt publisert i dagsavisene, jeg har deltatt i radio og TV intervju, både i NRK og TV2. Jeg har blottlagt mine innerste tanker, min kamp for å finne jobb og at jeg,  til tross for alt jeg har vært gjennom de siste 2 årene,  har et håp om en dag bli sett av en arbeidsgiver. Jeg har gjort dette fordi jeg ønsket å vise et ansikt bak ledighetstallene.  Det siste innlegget jeg skrev, "Åpent brev til Erna Solberg", ble publisert av Dagbladet 29. desember, både i papirutgaven og nettutgaven.  Dette er et brev til vår statsminister hvor jeg bl.a. skriver at:

Det burde være en mulighet for langtidsledige som har vært aktiv arbeidssøker fra dag en, som søker vidt og bredt og hele landet, å få forlenget dagpengeperioden. Det burde være mulig å søke og få det vurdert etter skjønn. Vi langtidsledige forsvinner ikke. Vi havner bare i en annen statistikk.

http://www.dagbladet.no/kultur/apent-brev-til-erna-solberg/66576584

Hans Majestet sier bl.a. i sin nyttårstale:  "Noe av det aller viktigste for oss mennesker tror jeg er å få føle at det er bruk for oss. Å få føle seg nyttig, å få utrette et godt dagsverk. Mange som opplever å stå utenfor arbeidslivet, kjenner seg nok igjen i dette."

Dette er noe jeg berører i mitt innlegg 3.oktober i RA Dagsavisen.

http://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/debatt-tanker-fra-en-som-er-langtidsledig-1.786541

Jeg skriver bl.a. i innlegget:

Å leve så lenge i uvisshet for framtiden gjør noe med meg som person. Jeg vet ikke fra dag til dag hva vil skje og det blir tyngre og tyngre å holde motet og håpet oppe. Men som godt voksen person vet jeg hvor viktig det er å ikke gi etter for håpløshet, men stå opp hver morgen og tro at i dag vil det være min tur å få jobb.

Som Ståle Økland skriver i sin kommentar i Stavanger Aftenblad torsdag 20. september 2016: «Opplevelsen av ikke å være verdig andres oppmerksomhet er ødeleggende». Økland skriver også i innlegget: «Vi trenger alle at noen ser oss, og sier at de har bruk for oss. Vi trenger noen å dele med, juble med og le sammen med. Fellesskap gir framtidstro.»

Det jeg ønsker å be deg om, som representant for Rogaland og leder av arbeids- og sosialkomiteen,  er at du tar opp med Statsminister Erna Solberg utfordringene langtidsledige har. De økonomiske, psykiske og fysiske utfordingene.  For etter 2 år på dagpenger skal vi så over på sosial stønad, som gir oss enda større utfordringer økonomisk. Dette igjen påvirker oss psykisk og deretter fysisk, stress relaterte utfordinger som konstant hodepine, nakke- og skulderproblemer med mer.  På toppen av dette skal vi være 100% aktive arbeidssøkere.

Langtidsledige på sosial stønad havner i en annen statistikk, men vi er like arbeidsledige.  Slik situasjonen er mtp arbeidsledigheten i Norge, burde det åpnes opp for at dagpengene kan forlenges  3-6 mnd av gangen.  Dette slik at vi kan forsette med å være 100% aktive som jobbsøkere.

Med vennlig hilsen

Ingunn Blanche Raïssis, aktiv arbeidssøker

Deres Majestet

Mitt navn er Ingunn Blanche Raïssis og jeg er en av de mange godt voksne langtidsledige som nå mister dagpengene. Jeg har vært arbeidsledig siden 1. februar 2015, men fikk allerede i oktober 2014 vite jeg ville miste jobben. Så jeg er en av de første som ble påvirket av nedgangstidene i kriserammede Rogaland .

 Siden oktober 2016 har jeg vært aktiv i media.  Jeg ønsket å belyse hva vi som langtidsledige sliter med, spesielt oss godt voksne som både gjerne har høy utdanning og mange års erfaring.  Jeg har skrevet innlegg som har blitt publisert i dagsavisene, jeg har deltatt i radio og TV intervju, både i NRK og TV2. Jeg har blottlagt mine innerste tanker, min kamp for å finne jobb og at jeg,  til tross for alt jeg har vært gjennom de siste 2 årene,  har et håp om en dag bli sett av en arbeidsgiver. Jeg har gjort dette fordi jeg ønsket å vise et ansikt bak ledighetstallene.  Det siste innlegget jeg skrev, "Åpent brev til Erna Solberg", ble publisert av Dagbladet 29. desember, både i papirutgaven og nettutgaven.  Dette er et brev til vår statsminister hvor jeg bl.a. skriver at:

Det burde være en mulighet for langtidsledige som har vært aktiv arbeidssøker fra dag en, som søker vidt og bredt og hele landet, å få forlenget dagpengeperioden. Det burde være mulig å søke og få det vurdert etter skjønn. Vi langtidsledige forsvinner ikke. Vi havner bare i en annen statistikk.

http://www.dagbladet.no/kultur/apent-brev-til-erna-solberg/66576584

I Hans Majestet sin nyttårstale sier De bl.a. "Noe av det aller viktigste for oss mennesker tror jeg er å få føle at det er bruk for oss. Å få føle seg nyttig, å få utrette et godt dagsverk. Mange som opplever å stå utenfor arbeidslivet, kjenner seg nok igjen i dette."

Dette er noe jeg berører i mitt innlegg 3.oktober i RA Dagsavisen.

http://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/debatt-tanker-fra-en-som-er-langtidsledig-1.786541

Jeg skriver bl.a. i innlegget:

Å leve så lenge i uvisshet for framtiden gjør noe med meg som person. Jeg vet ikke fra dag til dag hva vil skje og det blir tyngre og tyngre å holde motet og håpet oppe. Men som godt voksen person vet jeg hvor viktig det er å ikke gi etter for håpløshet, men stå opp hver morgen og tro at i dag vil det være min tur å få jobb.

Som Ståle Økland skriver i sin kommentar i Stavanger Aftenblad torsdag 20. september 2016: «Opplevelsen av ikke å være verdig andres oppmerksomhet er ødeleggende». Økland skriver også i innlegget: «Vi trenger alle at noen ser oss, og sier at de har bruk for oss. Vi trenger noen å dele med, juble med og le sammen med. Fellesskap gir framtidstro.»

Det jeg ønsker å be Deres Majestet om er at De tar opp med Statsminister Erna Solberg utfordringene langtidsledige har. De økonomiske, psykiske og fysiske utfordingene.  For etter 2 år på dagpenger skal vi så over på sosial stønad, som gir oss enda større utfordringer økonomisk. Dette igjen påvirker oss psykisk og deretter fysisk, stress relaterte utfordinger som konstant hodepine, nakke- og skulderproblemer med mer.  På toppen av dette skal vi være 100% aktive arbeidssøkere.

Langtidsledige på sosial stønad havner i en annen statistikk, men vi er like arbeidsledige.  Slik situasjonen er mtp arbeidsledigheten i Norge, burde det åpnes opp for at dagpengene kan forlenges  3-6 mnd av gangen.  Dette slik at vi kan forsette med å være 100% aktive som jobbsøkere.

Med vennlig hilsen

Ingunn Blanche Raïssis, aktiv arbeidssøker

Som en av de mange arbeidsledige i Rogaland og som langtidsledig, ønsker jeg å fremme et forslag.  Kolumbus bør, på lik linke med barn/honnør/student/vernepliktig, gir arbeidsledige rabatt på billetten.  Jeg er en av mange som ikke har bil, og er derfor avhengig av å ta buss eller tog. Offentlig transport i Norge er ikke billig. Et månedskort på f.eks. kr. 700 for 1 sone eller kr. 1100 for 2 soner «spiser opp» mye av NAV stønaden.

Kolumbus og NAV bør samarbeide og sammen finne en måte hvor Kolumbus kan få bekreftet at arbeidssøker er NAV registrert. Så direktør Odd Aksland, jeg oppfordrer deg til å ha dette på din agenda og finne en løsning i løpet av våren 2017.

Mvh

Ingunn Blanche Raïssis, langtidsledig og aktiv arbeidssøker

27. desember 2016

3. oktober i år publiserte RA Dagsavisen mitt innlegg, «Debatt: Tanker fra en langtidsledig».  Jeg skrev om frustrasjonen over å sende søknad etter søknad uten å får napp. Hvor hardt det er å stå utenfor felleskapet. Hvor usynlig og maktesløse vi blir som langtidsledige.

Det nærmer seg jul med stormskritt. Ingen måned er så kort som desember. Mens andre er opptatt av å telle dager til julehøytiden og nyttårsfeiring, teller jeg ned dager til dagpengene stopper og jeg må over på sosial stønad. Jeg har hentet skjemaet «søknad om sosialhjelp» på mitt lokale NAV kontor, fylt ut det jeg skal og må nå skrive ut nødvendig dokumentasjon slik at søknaden kan leveres før jul.  På NAV sitt informasjons-skjema, som jeg fikk utdelt med søknadskjemaet, står det at ifølge forvaltningsloven er det en frist på 3 uker å behandle søknaden. Dette til tross for at NAV har informert meg at det er minst 6 ukers behandlingstid.  Fra 1. februar har jeg ikke lenger dagpenger. Så for meg haster det å få dette av gårde. 

To år har gått og jeg har brukt hundrevis av timer foran PC-en.  Jeg har sendt hundrevis av søknader, fått hundrevis av avslag og grått hundrevis av tårer. Det var en periode det første året som var ekstra tungt og jeg tenkte at nei, dette klarer jeg ikke. Men i stedet har jeg, på et eller annet vis, klart å bruke min stahet og frustrasjon over tingenes tilstand til ikke la meg knekke. Jeg har gjennom snart 2 års arbeidsledighet måttet gå inn i meg selv, finne styrke der jeg ikke trodde det var noe. Jeg har skrevet innlegg, blitt intervjuet på radio, TV og fagblad. Jeg har valgt å blottlegge meg selv og sette voksne langtidsledige på dagsordenen, fordi det er nødvendig å synliggjøre oss usynlige.

Kjære Statsminister, hvordan vil det å havne på sosialen gi langtidsledige verdighet og mot til til å fortsette å stå på?  Å gå over fra dagpenger til sosialstønad kjennes som et nederlag.  Det føles uverdig. Det føles som jeg har mislyktes i få meg jobb i den allokerte tiden. Jeg har rett og slett strøket til eksamen og har ikke mulighet til å gå opp igjen.

Det burde være en mulighet for langtidsledige som har vært aktiv arbeidssøker fra dag en, som søker vidt og bredt og hele landet, å få forlenget dagpengeperioden. Det burde være mulig å søke og få det vurdert etter skjønn.  Vi langtidsledige forsvinner ikke.  Vi havner bare i en annen statistikk.

Hvor skal jeg finne motivasjonen som mottaker av sosial stønad når all min energi da vil bli brukt til å holde hodet over vannet?

Ingunn Blanche Raïssis, Aktiv arbeidssøker

21. desember 2016

For litt over 1 år siden publiserte Stavanger Aftenblad et leserinnlegg hvor jeg skrev om frustrasjonen ved ikke «å bli sett» av arbeidsgivere når jeg søkte på stillinger.  Jeg tok opp mangelen på respekt fra arbeidsgivere, som ikke tok seg tid til å sende svar hverken på mottatt, behandlet eller besatt.

Dessverre er jeg nå havnet i den såkalt «langtidsledig gruppen» og tiden løper fra meg.  NAV stopper dagpengene om ca. 4 mnd.

Ei venninne sier dette om meg: «Snill…og lattermild. Ærlig, oppriktig og helhjertet - hun er som en god flaske vin - av beste årgang og av høy kvalitet.» Nå er det kanskje ikke det lureste å sammenligne meg selv med en god flaske vin som jobbsøker, men brukt allegorisk så tør jeg påstå at dette også gjelder i arbeidslivet, som arbeidstaker og kollega.  Jeg har med årene vokst og utviklet meg i takt med arbeidserfaring og utdanning. I tillegg til erfaring fra ulike bransjer, ulike mennesker og internasjonalt miljø.

Jeg begynte tidlig å jobbe. Først gikk jeg med Stavanger Aftenblad etter skoletid da jeg gikk på ungdomskolen. Men så snart jeg ble gammel nok til å jobbe i butikk fikk jeg jobb på Nomi Hjørnet Bok- og Papir.  Var ansatt som torsdags- og lørdagshjelp samt sommer og juleferier i et par år.  Deretter gikk det slag i slag med jobb på Romsøe’s, Madla Handelslag og Helgø Matsenter. Vaskejobb har jeg også hatt.  På videregående jobbet jeg også tre somrer på rad som resepsjonist for Mobil Exploration Norway Inc.  Senere, innimellom studier, arbeidet jeg både på Benetton og Arbeidsformidlingen før jeg flyttet til London de neste 15 år. Der tok jeg en mastergrad ved universitetet i London, for deretter å jobbe som kontorsjef i ulike bedrifter de neste 14 år.  2011 flyttet jeg til Stavanger og arbeidet som kontorsjef ved et institutt på Universitetet i Stavanger og til slutt i et headhunting firma hvor jeg så ble gjort overflødig av økonomiske årsaker fra 1. februar 2015.

Jeg har nå vært arbeidsledig i snart 20 mnd. og har kun litt over 4 mnd. igjen på dagpenger før de stoppes.  Jeg har søkt hundrevis av jobber, ikke bare i Rogaland, men også i fylker som Oslo, Akershus, Vest- og Aust Agder samt Hordaland.  De siste par ukene har jeg også begynt å se etter jobber lengre nord.  Jeg har vært på en 10-12 intervjuer og fått mye positiv tilbakemelding, men ikke blitt tilbudt en jobb.  I tillegg til å søke på ledige stillinger har jeg også sendt mange «åpne søknader» direkte til firma, samt søkt om «Praksisplass» hos mange i håp om å få en jobb i etterkant.  Jeg har gått gatelangs og notert meg navn på firma for så å søke de opp på nettet og sende dem søknader. Jeg er også aktiv på Mulighetsterminalen http://www.mulighetsterminalen.no/ («Mulighetsterminalen er et møtested for arbeidssøkere fra Stavanger-regionen som vil bygge nettverk. Tilbudet består av aktiviteter som jobbmesser, foredrag, kurs, turgrupper og tid for kaffe og en god prat», der jeg deltar på ulike arrangement som jeg føler kan være nyttig for meg.

Hver morgen står jeg opp i 7-tiden, setter meg foran PC-en og går gjennom alle de automatiske jobbmeldingene jeg har satt opp på ulike nettsteder.  Jeg logger avslag på min Jobblogg hos NAV samt eventuelle søknader osv. Ifølge NAV gjør jeg «alt rett». Jeg søker på et bredt spekter av jobber, jeg har en god og fyldig CV, mine søknadsbrev er gode. En saksbehandler på NAV sa dette om min innsats: «jeg har sjeldent hatt en bruker som har lagt inn så mye egeninnsats som det du har!»

Til tross for min iherdige innsats gjennom snart 18 mnd. er jeg fortsatt arbeidsledig.   NAV har faktisk sagt til meg at pga min alder må jeg regne med å gå arbeidsledig 2-3 ganger lengre enn de som er yngre. NAV har også innrømmet at jeg som svært oppegående og aktiv arbeidssøker med god utdanning og fyldig CV, blir "glemt" i NAV systemet og ikke fulgt opp. Jeg tilhører rett og slett en gruppe arbeidsledige som er usynlig.

Jeg vet faktisk ikke hva mer jeg kan gjøre for å få jobb og følelsen av maktesløshet frustrasjon, tvil og usikkerhet øker etter hvert som dager blir til uker og måneder.  Nå har jeg alltid vært flink til å være i mitt eget selskap, men savnet av tilhørighet og felleskap blir etterhvert til ensomhet. 

Å leve så lenge i uvisshet for framtiden gjør noe med meg som person.  Jeg vet ikke fra dag til dag hva vil skje og det blir tyngre og tyngre og holde motet og håpet oppe.  Men som godt voksen person vet jeg hvor viktig det er å ikke gi etter for håpløshet, men stå opp hver morgen og tro at i dag vil det være min tur å få jobb.

Som Ståle Økland skriver i sin «Gjestekommentar», Stavanger Aftenblad torsdag 20. september 2016: «Opplevelsen av ikke å være verdig andres oppmerksomhet er ødeleggende».  Økland skriver også i innlegget: «Vi trenger alle at noen ser oss, og sier at de har bruk for oss. Vi trenger noen å dele med, juble med og le sammen med. Felleskap gir framtidstro.»  Dette er noe jeg føler sterkt og som jeg tror alle arbeidsledige kjenner seg igjen i.

Ingunn Blanche Raïssis, aktiv arbeidssøker

24. september 2016

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad

Respons til Unge Venstre sitt forslag om at "Kutt i dagpenger vil stimulere arbeidsledige til å finne seg en jobb", 12. april 2016

Som en som har vært arbeidsledig i 15 mnd. søkt hundrevis av jobber, vært på utallige intervjuer både i min egen hjemby og utenbys, finner jeg uttalelsene fra Venstre både fornærmende og støtende.   Spesielt det med at "Kutt i dagpenger vil stimulere arbeidsledige til å finne seg en jobb". Kutt dagpenger vil kun medføre at flere må søke sosialhjelp, ende opp som personlig konkurs, selge bolig i et marked som er dårlig, ja listen er endeløs.  Har Rebekka Borsch selv opplevd å bli gjort overflødig noen gang? Har hun selv opplevd det på kroppen.  Jeg har 4 ganger tidligere blitt gjort overflødig, og hver gang funnet ny Jobb innen 3 mnd.  Arbeidsledigheten i Stavanger er en utfordring, ikke bare for oss arbeidsledige som hver dag står med luen i hånden og ber om en jobb, men også en utfordring for arbeidsgivere og næringslivet.

http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Venstre-forslag-om-lavere-lonn-til-flyktninger-54048b.html

Jeg har vært arbeidsledig siden 1. februar 2015, men aktivt søkt jobb siden oktober 2014 da jeg fikk vite at jeg ville bli gjort arbeidsledig pga firmaets økonomiske situasjon.

Hver dag sitter jeg i timevis foran PC-en og søker etter ledige stillinger. Fyller ut det ene etter det andre søknadskjema på nettet. Registrerer min CV hos rekrutteringsselskap og sender «åpne søknader» til firma jeg Googler. Jeg snakker med venner og bekjente og ber om tips og råd.

Jeg søker ikke bare i Stavanger, hvor jeg bor, men også på Sør- og Østlandet.  Jeg søker jobber jeg er kvalifisert, over- og underkvalifisert for.  Jeg søker private firma, kommune og stat.  Jeg søker faste stillinger, vikariater og engasjement. Jeg oppdaterer og endrer ordlyd på CV og søknadsbrev og skreddersyr så godt jeg kan mine søknader.

Så langt er jeg like arbeidsledig.  Men det er ikke det som er mest frustrerende.  Det er det å søke jobb etter Jobb og ikke få et svar, verken på mottatt søknad, eller at den er behandlet eller besatt. Det er mangelen på respekt fra arbeidsgivere som ikke verdsetter den tid du har brukt for å søke utlyst stilling. 

Det som er slitsom er å ikke «bli sett».

22. september 2015

Etter 15 år i London, 1 år hvor jeg fullførte mastergraden samt 14 år som kontorsjef i ulike private bedrifter, var det på tide å returnere til Norge. Overgangen fra London til Stavanger ble større enn forventet, både jobbmessig og sosialt.  Jeg var lokalt ansatt i London, og ikke expat som betyr at jeg nok opplevde det engelske jobbmarkedet som mer byråkratisk, hierarkisk og opptatt av titler enn de som kom over som expat for 2 -3 år og jobbet i et norsk eller internasjonalt firma.  Jeg har også inntrykk av at expats i fritiden ofte kun forholdt seg til det norske miljøet i London. Fremdeles er det klasseskille i England og det kom også fram i de fleste av jobbene jeg har hatt, blant annet mye mer innblanding fra overordnete.

Da jeg begynte å jobbe i Norge ble det straks klart for meg at det er en mye flatere struktur.  Til tross for at jeg hadde jobbet 3-4 år i Norge før jeg flyttet til London, føltes det uvant å både få og kunne ta ansvar. Det å få eierskap til prosjekter og at overordnete stolte på meg var uvant. Det å slippe å sjekke med sjefen at det jeg ønsket å gjøre var OK.   Jeg ble kastet ut i nye oppgaver, fikk minimalt med opplæring ble vist tillit og fikk mye ansvar fra starten av. Noe som føltes nytt og uvant. Den eneste forskjellen mellom meg og sjefen er at når en avgjørende beslutning skal tas er det sjefens ansvar.

4. april 2013

Kjære Tom Olsen

Jeg leste innlegget ditt med stor interesse og gjenkjennelse.  Jeg flyttet selv til Stavanger juni 2011 etter 15 år i London og overgangen ble større enn forventet.   Før jeg flyttet til London hadde jeg henholdsvis bodd i Oslo og Bergen og ikke bodd i Stavanger siden 1989.
 
Jeg ble overrasket, innimellom sjokkert over den norske tafatthet, køkultur og innimellom ufinhet og arroganse.  Oppdaget også at småbarn foreldre 'tar stor plass' for å si det fint :-).   Til tross for at London er en storby var det likevel en følelse av tilhørighet i de ulike nabolag jeg bodde i og hvor jeg like gjerne kunne slå av en prat med kassadamen, personen bak baren i lokalpuben, hilse på noen i gaten som jobbet i hjørnebutikken eller jobbet på favoritt restauranten.  En kommer langt med å prate om vær og vind.
 
Jeg har beholdt vanen med å prate med ulike folk jeg treffer på min vei og kjøper jeg mer enn et plagg i en butikk, pruter jeg og ber om rabatt osv. og sniker noen i køen får de klar beskjed fra meg hva jeg synes om det. Ofte er det de som selv er innflyttere til Stavanger som er mest mottakelig for 'maset' mitt :-)
 
Det er klart det er koselige og hyggelige mennesker i Stavanger og det merket jeg forleden da bankkortet ble slukt av minibanken pga teknisk feil og jeg ikke kunne betale for mat jeg hadde bestilt og skulle hente etter jobben.  Jeg fikk da beskjed at jeg måtte ta med maten og betale dagen etter.
 
Nå må jeg innrømme at jeg hadde vært en fisk på land skulle jeg dra til fjells, for jeg er utpreget urban og har ingen peiling på etiketten i skog og mark. 
 
Jeg føler vel selv egentlig at jeg er malplassert i Stavanger fordi jeg hverken, kjører bil (ikke behov for bil i London :-) ), jogger, springer til fjells så snart snøen kommer osv.   I stedet tar jeg beina fatt eller bruker offentlig transport, til tross for at jeg til stadig vekk har havnet på feil sted fordi bussjåføren ikke forstår norsk.
 
 
Mvh
Ingunn Blanche Raissis

Vi trives godt på dette lyse fine kontoret. London er jo kjent for sine grønne lunger, og i tillegg til de store trærne som jeg kan se fra kontorvinduet, sørger vi for å friske opp med masse grønne planter og bilder langs veggene,» forteller Ingunn Blanche Raissis, som har bodd i London siden 1996. Hun sitter i 7. etasje, godt skjermet fra byens trafikk og larm i bydelen Hammersmith, og skuer utover de mange hustakene og antennene. Utenfor de lydtette glassdørene sitter noen av de 28 kollegene foran dataskjermene og hamrer ivrig på tastaturene. − Lydtette og lydtette, jeg har fått erfare at lyden av østlendinger bærer mer enn lyden av vestlendinger, for å si det sånn, sier Ingunn og slipper ut av seg en kort sørvestlandsk latter.

STORT LUNSJBORD. Statkrafts kontor i London er strategisk plassert i forhold til flyplassen Heathrow. − Man kommer raskt frem og tilbake via undergrunnen. I taxi tar turen en halvtime utenom rushtiden. Selve Hammersmith-området er nokså typisk engelsk, mange store bygg og littslitent, men vi har det vi trenger i umiddelbar nærhet. − De fleste av oss pleier å gå ut og kjøpe lunsj, selv om noen også har med seg matpakke eller kjøper noe på veien inn til kontoret. De mest populære stedene er nok Pret a Manger, hvor maten lages fersk hver dag, og Marks & Spencer. Lunsjen medbringes til kontoret og nytes i selskap med gode kolleger ved det store møtebordet som vi hver dag omgjør til et stort felles lunsjbord. Det er også et lite «foodmarket» hver torsdag i Hammersmith, der man kan kjøpe mat fra ulike kulturer.

MINDRE HIERARKI. Det finnes også en stampub nede i gaten, hvor medarbeiderne av og til stikker innom etter arbeidstid på fredager. − Dette er et sted hvor vi kan møtes i en uformell og sosial setting. Det er nokså travle dager på kontoret, så det blir ikke så mye tid til å snakke sammen, bortsett fra i lunsjen eller ved kaffemaskinen. − Er det ikke typisk engelsk å ta en tur på puben i lunsjen? − Vi drikker ikke alkohol i arbeidstiden i Statkraft, det skiller oss muligens fra enkelte engelske firmaer. Men den største ulikheten er nok likevel at det er en mindre grad av hierarki i norske selskaper. Det at man for eksempel kan gå direkte til en Managing Director hvis man vet at han eller hun har svaret på det man lurer på. I engelske firmaer finner man ikke den åpenheten. Man er rett og slett mer selvstendig og får mer ansvar i et norsk firma, det er i hvert fall min erfaring.

SHOWROOM.  Statkrafts kontor i London er et såkalt «serviced office», noe som betyr at Statkraft leier kontor av et annet firma som leier deler av bygget. − Det morsomme er at når dette firmaet skal hanke inn nye leietagere spør de alltid oss om de kan få vise frem hvordan vi har det. De bruker våre lokaler som et slags «showroom» − og det tar vi selvsagt til oss som en stor kompliment. Det beste av alt er likevel de gode, hyggelige og greie kollegene, understreker Ingunn. − Vi har et åpent og godt miljø hvor alle er villig til å bistå og støtte hverandre. Jeg tror samtlige av oss er her fordi vi ønsker å jobbe i et firma som driver med fornybar energi. At miljøet er godt og arbeidsvilkårene er gode, er en bonus.